Kapittel 9

Kognitive mekanismer i læring

I fravær av kunnskap om de aller fleste biologiske mekanismer involvert i ulike læringsformer har forskere søkt å spesifisere andre typer mekanismer. Disse har ikke nødvendigvis direkte tilknytning til biologiske forhold i organismen; de uttrykker snarere relasjoner mellom kontrollforhold og atferd (eller endring i atferd) i en mer abstrakt form. Tidlige eksempler på slike finnes hos innflytelsesrike teoretikere som Tolman og Hull (kap. 1). Disse antok at relasjonene mellom observerbar input (stimulering) og observerbar output (respons) kunne spesifiseres i form av hypotetiske prosesser i organismen, kalt mellomliggende variabler. Slike mellomliggende variabler er hypotetiske fordi de ikke kan observeres direkte. Mellomliggende variabler kan imidlertid forankres i observerbare forhold ved stimulus og respons, og får verdi ved at de redegjør for hvordan relasjoner mellom input og output medieres i organismen.

Vi bruker i denne sammenheng samlebetegnelsen kognitive om slike mellomliggende variabler hovedsakelig av to grunner. Den første er åpenbar: Mange av de mekanismene vi beskriver er knyttet til kognitive forhold hos organismen, så som tenkning, forestillinger, abstraksjoner og språklige ferdigheter. Den andre grunnen er at de mekanismene vi drøfter i dette kapitlet, må skilles fra biologiske mekanismer, som vi drøfter i kapittel 11. Dette betyr imidlertid ikke at det er en konflikt mellom kognitive og biologiske mekanismer i læring. Tvert om. Ofte er disse beskrivelser av virksomme mekanismer på ulike nivåer. Mange mener også at kognitive mekanismer som vi i dag tror medierer læring, er forløpere for senere spesifikasjoner av biologiske mekanismer: Etter hvert som vår kunnskap øker, vil spesifikasjon av biologiske mekanismer erstatte kognitive.

I dette kapitlet diskuterer vi ulike forsøk som er gjort på å spesifisere mellomliggende variabler av kognitiv art i læring. Vi anvender begrepet "mellomliggende variabel" i en vid forstand, i betydningen ikke-observerbare indre mekanismer, og vårt siktemål er å besvare følgende spørsmål: Er det formålstjenlig å anta indre, kognitive mekanismer i analyser av læring, og hvis ja, hvordan og hvorfor er dette formålstjenlig? Vi starter vårt forsøk på svar med noen generelle betraktninger rundt betydningen av mellomliggende variabler. Deretter drøfter vi en rekke viktige forskningsresultater og teorier som alle har det til felles at de antar ikke-observerbare, kognitive mekanismer som grunnlag for læring. Vi henter eksempler fra forskning på både dyr og mennesker.