Fra kapittel 4:

Ekstinksjon etter intermitterende forsterkning

Et viktig funn fra forskning på ekstinksjon i operant betinging er (alt annet holdt konstant) at respondering er mer motstandsdyktig mot ekstinksjon etter intermitterende forsterkning enn etter kontinuerlig forsterkning. Dette kalles partiell forsterkningseffekt (partial reinforcement effect, PRE, eventuelt partial reinforcement extinction effect, PREE). Effekten er også kalt "Humphreys' paradoks", etter forskeren som først rapporterte fenomenet (Humphreys 1939).

Følgende eksperiment illustrerer denne effekten. Wagner (1961) trente to grupper av rotter i å løpe gjennom en enkel labyrint med mat som belønning. Noen av rottene fikk mat hver gang de kom frem til målboksen, andre fikk mat i bare halvparten av alle trials (alle rottene løp gjennom labyrinten 60 ganger). Løpehastighet var den avhengige variabel. Etter 60 trials viste begge gruppene samme løpehastighet. Ekstinksjon ble så innført—rottene løp nå gjennom labyrinten uten belønning. Det viste seg at de rottene som bare hadde fått mat i halvparten av alle treningstrials (intermitterende forsterkning), opprettholdt en høyere løpehastighet i ekstinksjonsfasen enn rottene som hadde trent under kontinuerlig forsterkning.

Dette og en rekke andre funn viser at en lært respons blir "sterkere" (dvs. mer motstandsdyktig mot ekstinksjon) med redusert antall forsterkere i læringsfasen. En respons etableres sterkt når den forsterkes sjelden i læringsfasen; forsterkes den ofte, etableres responsen svakere. På mange måter er dette omvendt av hva vi skulle forvente. Hva er det rotter (og andre) lærer under intermitterende forsterkningsbetingelser som gjør atferden motstandsdyktig mot ekstinksjon?

Et sannsynlig svar er at intermitterende forsterkning skaper en forventning om forsterkning når forsterkning uteblir (Capaldi 1967). Dette kan høres paradoksalt ut. Tenk ut fra følgende eksempel. En hund får mat av og til når den kommer til middagsbordet (intermitterende forsterkning). Under disse betingelsene vil hunden lære seg at det å mislykkes i å få mat én gang, godt kan medføre at neste tur til bordet vil ha et lykkeligere utfall. Når tiggingen etter mat senere blir utsatt for ekstinksjon (familien i huset har endelig bestemt seg for å få slutt på denne tiggingen ved bordet), vil hunden møte fravær av mat med en forventning om at mat snart vil inntreffe og derfor gjøre mange forsøk på å oppnå hva den ønsker. Motsatt, en hund som har fått mat hver gang den tigger ved bordet, har ikke hatt noen erfaring med fravær av mat og senere forsterkning, og gir derfor raskere opp. Vi behandler denne forklaringen og andre grundigere i neste kapittel.