| L æ r i n g s p s y k o l o g i Frode Svartdal & Magne Arve Flaten Oslo: Ad Notam Gyldendal 1998 |
Vi nevnte tidligere (kap. 4) et svært viktig funn innenfor forskning på operant/instrumentell betinging, nemlig at respondering er mer motstandsdyktig mot ekstinksjon etter intermitterende forsterkning enn etter kontinuerlig forsterkning. Denne effekten, PREE (partial reinforcement extinction effect) har så vel teoretisk som praktisk stor interesse. Her konsentrerer vi oss om grunnforskning utført for å undersøke hvorfor PREE inntreffer.
La oss som utgangspunkt ta Wagners (1961) eksperiment som illustrasjon av PREE. Som nevnt i kapittel 4, var et funn fra dette eksperimentet at rotters løpehasighet under ekstinksjonsbetingelser var avhengig av treningsbetingelsene. I treningsfasen (60 trials) fikk en gruppe av rottene mat hver gang de nådde målboksen i labyrinten (kontinuerlig forsterkning); en annen gruppe fikk mat bare i halvparten av alle trials (intermitterende forsterkning). Rottene som i treningsfasen hadde fått mat i halvparten av alle trials, opprettholdt en vesentlig høyere løpehastighet i ekstinksjonsfasen sammenlignet rotter som hadde trent under kontinuerlig forsterkning. Mindre forsterkning gav altså en "sterkere" respons.
Den intuitivt sett mest nærliggende forklaringen på hvorfor PREE inntreffer- den såkalte diskriminasjonshypotesen (Humphreys 1939; Mowrer & Jones 1945)- antar at effekten oppstår fordi det er likhet mellom intermitterende forsterkning og ekstinksjon. Det er vanskelig for organismen å skille mellom intermitterende forsterkning (forsterkning av og til) og ekstinksjonsbetingelser (aldri forsterkning). En rotte som løper gjennom en labyrint og bare sporadisk får mat når den kommer til målboksen, vil ifølge dette fortsette med tilnærmet samme løping under ekstinksjon fordi ekstinksjonsbetingelsene ikke er så lett å skille fra treningsbetingelsene.
Denne hypotesen kan forklare noen av de viktigste funnene fra forskning på PREE. For eksempel er forskjellen mellom kontinuerlig forsterkning (CRF) og ekstinksjon er klar; her skifter betingelsene fra forsterkning for hver respons til fravær av forsterkning overhodet. Dette er derfor en lett diskriminerbar forskjell. Motsatt, forskjellen mellom VI- eller VR-skjemaer og ekstinksjonsbetingelser er ofte minimal og er vanskelig å diskriminere. I tråd med dette viser data (se f.eks. figur 5.4) at ekstinksjon inntreffer raskt etter CRF, men mye langsommere etter forsterkning på VR- og VI-skjemaer.
Denne hypotesen kan imidlertid ikke forklare alle tilfeller av PREE. Jenkins (1962) og Theios (1962) viste at PREE observeres også dersom organismen på et tidligere tidspunkt har vært eksponert for partiell forsterkning (se figur 5.5). To grupper av rotter ble i fase 1 av eksperimentet eksponert for henholdsvis intermitterende og kontinuerlig forsterkning. I fase 2 fikk så begge grupper kontinuerlig forsterkning. Deretter (fase 3) ble ekstinksjon innført, også dette for begge gruppene. Ifølge en enkel diskriminasjonshypotese skulle gruppene vise lik respondering under ekstinksjon, siden begge umiddelbart før hadde vært eksponert for kontinuerlig forsterkning. Resultatene viste imidlertid at gruppen som i fase 1 av eksperimentet hadde fått intermitterende forsterkning, viste høyere responsrate under ekstinksjonsfasen. PREE kan altså ikke forklares med at ekstinksjonsbetingelsene er vanskelig å oppdage. Snarere ser det ut til at rottene lærte noe viktig i første fase av eksperimentet, og at dette påvirker atferden i fase 3.
En god forklaring av PREE må tydeligvis ta i betraktning mer enn hva som skjer umiddelbart før ekstinksjon iverksettes. ... [Her følger en diskusjon av Amsel og Capaldis forskning]